Det skjulte rommet

skjult_rom

(Trykket i NATT&DAG og BT, desember 2013)

Driver Ylvis med snikinnføring av mystisk-religiøst tankegods? Vi må våge å ta debatten.

PÅ MIDTEN AV 2000-tallet leide jeg et svært, gammelt hus sammen med to kamerater. Eieren var gammel, og prisen var beskjeden: totalt 30 000 kroner – i året. Depositum? Nei da, stoler på dere. Eieren satte imidlertid to betingelser for leieforholdet. Han ønsket å stikke innom et par ganger i året, sånn for å sjekke at alt var i orden («og kanskje dere kunne by på noen vafler i samme slengen?»). Vaffelbesøk? Klart det! Null problem! Og den andre betingelsen? Jo, det var én dør vi aldri – ALDRI! – måtte røre. Døra var selvfølgelig låst, men vi måtte love aldri å forsøke å dirke den opp eller på annet vis ta oss inn i Det hemmelige rommet. Kan dere love meg det, på tro og ære?

Jo da, det kunne vi. Vi signerte kontrakten. Huset var digert. Et soveværelse fra eller til utgjorde ingen forskjell.

Snart ble imidlertid nysgjerrigheten for sterk. Hva i huleste var det som befant seg inne på det rommet? Hva kunne ha skjedd der inne? Et forsettlig drap? Et arveoppgjør som eskalerte og kom ut av kontroll? En hjemmefødsel gone wrong? Andre unevnelige sengeaktiviteter? Hadde det noe med denne voldsomme appetitten på vafler å gjøre? Eller var det kanskje her moren til eieren hadde ligget på sotteseng og trukket pusten for aller siste gang?

Men døra lot seg ikke rikke. Den satt dønn fast. Vi lånte en stige for å titte inn vinduet. Men tunge, brune gardiner hindret alt innsyn. Det var som pokker.

Vi måtte forsone oss med det uavvendelige: rommet forble et mysterium. Midt iblant oss, men akk så fjernt. Og i dette lå hele tiltrekningskraften.

For jeg har aldri blitt helt ferdig med dette rommet. Selv nå, snart ti år senere, i små glimt, kan det slå meg: Hva i himmelens navn er det som befinner seg inne på det rommet?

KAMUFLERT I RØD PELS

Bedre ble det ikke da Ylvis lagde den revelåta. For der dukker de samme motivene opp: Det som unndrar seg vårt blikk – og våre ører! – og som forsterker nyfikenheten. Dragningen mot det uutgrunnelige. Det ikke-åpenbarte som forutsetning for tiltrekningen.

Det er tross alt en av menneskehetens første erkjennelser: en diskré kløft er alltid å foretrekke fremfor hele sulamitten.

Men så tittet jeg nærmere på teksten. Jeg holdt på å ramle av stolen. Hadde Siv Jensen rett hele tiden? Var vi utsatt for snikislamisering på sitt mest snikete?

 

Sikkert var det at Ylvis sto i større gjeld til den marokkanske sufimuslimen Ahmad ibn ‘Ajiba (17471809) enn noen kunne forutsette.

For det var ikke til å ta feil av. Den nye revevisa var en snedig analogi for sufismens gudsbegjær. En klagesang som påkaller et livstegn fra Gud, men som samtidig er innforstått med at et slikt tegn vil spolere alt. En lovsang kamuflert i rød pels med hvit snipp på halen.

Bli med på en reise i Ylvis-åndeligheten. Der språket kollapser og TV Norge møter Korinterbrevet.

I know you’re hiding

What is your sound?

Will we ever know?

Will always be a mystery

What do you say?

(…)

Will we ever know?

I want to

I want to know!

REV BAK ØRET

I mystikken heter det at Gud/Allah/Jahve er Intet. Det betyr at Gud er det helt Andre, noe som mennesket ikke kan forestille seg, derfor Intet. Han bor i mørket bortenfor begrepene. Eller som det heter i Salme 18.12: «Gud gjorde mørket til sitt skjulested, et telt av mørke, regntunge skyer». Ylvis gir dette teltet et prosaisk uttrykk når de viser til revens hiddenness – det godt gjemte revehiet («digging holes»; «somewhere deep in the woods»).

Dette er en av mystikkens viktigste forutsetninger. Den ytterste virkeligheten er noe du snubler inn i. Gud åpenbarer seg som plutselige blaff – når du minst venter det. Tilsvarende: Du kan snuble over reven, aldri oppsøke den med overlegg. Ylvis behandler dette overraskelsesmomentet helt eksplisitt: «suddenly you’re standing still». Stevnemøtet med reven er nådestyrt. Det ligger ikke i forlengelsen av det rasjonelle, i enden av en godt planlagt ekspedisjon, men i et mørke – bortenfor. Det er utenfor språkets rekkevidde, ville mystikeren sagt. I spenningen mellom ordet og det usagte.

I Fosse-romanen Eg er vinden (2008) – på mange måter det nærmeste «What Does the Fox Say?» kommer et litterært forelegg – heter det:

men korleis det er

kan jo ikkje seiast

for det

ja det er jo ikkje eit ord

REVESTREKER

Dette re-presentasjonsproblemet – språkets tilkortkommenhet – er sentralt i hele forfatterskapet til Jon Fosse. Noen vil kalle dette visvas eller tåkeprat. Men slik er terrenget. Metafysikken omhandler det som ligger «bakenfor» eller «forbi» naturen, det som ligger til grunn for at fysikken (vår verden) overhodet kan eksistere. Her kommer språket nødvendigvis til kort, og som blant annet sufistene og Ludwig Wittgenstein (1889‒1951) – og nå Bård Ylvisåker – har vist: Dette språket kan i beste fall bare peke mot noe; det egentlige ligger nødvendigvis hinsides språket, et sted som språket ikke kan nå direkte.

I stedet må språket nøye seg med å antyde, eller omskrive, for eksempel ved hjelp av metaforer, synekdoker eller analogier («like an angel in disguise»). I Ylvis’ tilfelle er denne beskjedenheten på språkets vegne gitt et pregnant uttrykk. Innledningsvis er språket i full beredskapsmodus («Wa-pa-pa-pa-pa-pa-pow!»; «A-hee-ahee ha-hee!»), men i siste verset kapitulerer brødreparet: Begjæret («what do you say?») viker vei for forsoningen («will always be a mystery»).
I musikkvideoen blir brødreparet her løftet i været, som om de trekkes litt nærmere det guddommelige ved å akseptere det uavvendelige: Revens sang forblir utenfor rekkevidde.

Jo visst kan vi gjøre forsøk på å transkribere revens sang («Abay-ba-da bum-bum bay-do!»). Men det er nettopp det – et forsøk. Vårt forsøk (signifikanten) strander på språkets elvebredd.

Og gudskjelov for det! Reven («my guardian angel») prises fordi vi ikke kjenner den fullt ut. En gåte som løses, er ikke lenger en gåte. Et hemmelig rom er ikke lenger et hemmelig rom om noen finner nøkkelen.

DEN ØREDØVENDE STILLHETEN

Den walisiske dikteren R. S. Thomas, som døde høsten 2000, og som av uransakelige grunner aldri vant nobelprisen i litteratur, til tross for at han ble nominert utallige ganger, skrev om dette store, bortgjemte soveværelset som hjemsøker oss. Silentium grande. «Det store fraværet i våre liv», skriver han. «Den øde tausheten i det indre / plassen vi går når vi søker / uten håp om å nå frem eller finne.» (min uth.)

Denne dualiteten – det nærværende fravær – har også fått et ekspressivt uttrykk hos den svenske forfatteren Göran Tungström (1937‒2000). Som han skriver i Juloratoriet:

Gud ‘finnes’ ikke / Jeg tror på ham / Skulle han ‘finnes’ / ville han være fange i språket / og altså vår slave

Bytt ut «Gud» med «revens sang», og du har «The Fox». Veien fra R. S. Thomas og Göran Tunström til Vegard Ylvisåker er i det hele tatt adskillig kortere enn mange forutsetter. Ikke bli overrasket om «The Fox» finner veien inn i neste reviderte utgave av Norsk Salmebok.

Det er imidlertid islam som i størst grad har tatt tegnets upålitelighet innover seg. Billedforbudet er en naturlig konsekvens av re-presentasjonsproblemet: Språket og virkeligheten korresponderer ikke. Vårt språk og våre bilder strekker ikke til. Da er det like greit – nei, bedre! – å holde kjeft, eller legge ned penselen. Silentium est aurum. Taushet er gull. Eller som Mester Eckhart (1260‒1328) utrykker det: «Gud er et Ord. Et usagt ord.»

Erigena, som levde på 800-tallet, er om mulig enda mer selvutslettende på språkets vegne. Selv Gud stanger mot språkets skigard: «Vi vet ikke hvem Gud er. Selv ikke Gud vet hvem Gud er». Ylvis ville kanskje formulert det slik: Selv ikke reven kjenner revens sang: «there’s one sound that no one knows».

Så hva skal vi, denne arme armeen av noksagter, gjøre? Jo, fortsette. At jakten er forgjeves, betyr ikke at den er uten håp. Det er håpløst og vi gir oss ikke. Eller som Lewis Carroll oppfordrer til i det som må regnes som et frampek til «What Does the Fox Say?»: «Look after the sense, and the sounds will take care of themselves.» (Alice’s Adventures in Wonderland (1865).)

Slik Ylvis forsikrer: Revens sang er der, selv om den ikke gir seg til kjenne. Det stumme nærværet – det negative avtrykket av det usynlige – er også et hovedmotiv hos lyriker og modernist Rolf Jacobsen (1907‒1994). I «Guds hjerte» heter det:

Hans stemme hører vi ikke

men vi finner 
veier overalt

og spor i hjertene

og stier med lavmælt lys.

Så kom ikke her og fortell meg at Ylvis-brødrene ikke har lest mye Rolf Jacobsen i det siste!

RASKER OVER ISEN

Filosofen Rudolf Otto (1869‒1937) har definert det hellige eller numinøse som Tremendum et fascinosum – det som skaper frykt og tiltrekning på samme tid. C. S. Lewis, som døde for nøyaktig femti år siden, valgte derfor løven (Aslan) som gudsmetafor. Neppe tilfeldig da, at Narnia-afficiendos Bård og Vegard Ylvisåker også forvalter dette motivet med slik stålkontroll.

Jo visst er reven attråverdig («Big blue eyes»; «Your fur is red, so beautiful»), men teksten legger ikke skjul på at vulpes vulpes også har skarpe klør. Den er tross alt et rovdyr, ikke noe kjæledyr, og allerede i vers nummer to viser Ylvis helt eksplisitt til dens killerinstinkt: «pointy nose, chasing mice». Nåde den som undervurderer revens voldspotensial!

Paulus snakket om «usigelige ord som et menneske ikke har lov å uttale» (2 Kor 12,4). Det låter som et ekko fra Ylvis sin vendereis fra skogens indre. De har møtt reven, men erfarer snart at debrifingen er umulig. Møtet lar seg enkelt og greit ikke gjengi i en verdslig setting. Slik er det hellige. Tremendum et fascinosum. Det kan bare møtes med skjelvende andektighet og bøyd hode. Det må vernes om. Reserveres til spesielle rom. Revens sang gir kun gjenklang innenfor en hellig kontekst.

For en rev er bare en rev om den rasker over isen eller løper rundt i skogen etter sitt eget forgodtbefinnende («Tiny paws, up the hill»). Og derfor blir det galt – fryktelig galt – når VGTV stikker en mikrofon opp i ansiktet til reven og kunngjør: Her kan du høre lyden av reven!

Det er ikke lyden av Reven. Det er lyden av en rev som VGTV har tatt til fange.

Det er et overgrep. For å parafrasere Tunström: Det er lyden av et revelignende vesen som er «fange i språket, og altså vår slave». Og da er det ikke lenger en rev, bare en dårlig erstatning.

Det er like lite lyden av reven som TV-evangelisten taler Guds ord. Det er en forvrengning og et påskudd for maktmisbruk.

Vær på vakt overfor dem påberoper seg reveopptak eller kjennskap til Guds vesen. De er ikke til å stole på. De har tatt noen til fange.

De har åpnet dører som skal være stengt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s