Antydningens kunstner

davidcrosby110613w

(Trykket i Bergens Tidende, 25. januar)

Hører du en forsiktig humming i fra boden? Det er David Crosby som trer frem fra mørket.

WIMP, SPOTIFY OG ANDRE streamingtjenester kan tilby så velstriglede grensesnitt de bare måtte ønske, selv foretrekker jeg å navigere omkring i Youtubes kaotiske trafikkmaskin. Skjønt, «navigere» blir feil. Det handler snarere om å gå seg bort, om å forville seg i dette villniset av «glemte» musikkopptak, bandkrangler som er foreviget fordi noen glemte å skru av opptakeren, språkforvirrede intervjuer på dubiøse tv-kanaler, og utprøvende demoversjoner av glemte b-sides.

Hemmeligheten er å la seg drive med i strømmen av hint, vink og «recommendations» fra andre som er ute i samme ærend. Bare slik kommer du inn i flyten. Det krever tid og tålmodighet. Og det skjer ikke hver gang du prøver. Slik slippes du i heldige øyeblikk gjennom slusene. Der du finner de virkelig obskure greiene. Det du ikke kunne søke opp direkte, fordi du simpelthen ikke visste at det eksisterte.

I høst kom Bjørn Gabrielsen med boka Jeg skal bare ut i boden en tur, der han utforsker det han betegner som «mannens siste skanse». Boden er et rom som kjennetegnes av ubehjelpelig grensesnitt, men også uante muligheter. Med andre ord: litt som Youtube. Et sted der mannen – eller kvinnen! – kan pusle med sitt og uforstyrret besørge sine mer eller mindre lysskye tildragelser.

I mitt tilfelle handler det gjerne om David Crosby.

Ledige kvelder kan for eksempel brukes på å fortape seg i gamle bandøvinger og jam-sessions han gjorde med kollegene i Planet Earth Rock ’n Roll Orchestra (PERRO), et løst sammensatt musikkollektiv bestående av medlemmer fra blant annet Grateful Dead, Jeffersen Airplane og Crosby, Stills, Nash (CSN) som pleide å prøve ut hverandres materiale på begynnelsen av syttitallet.

«Aaah. David Crosby. Mannen som kan få lyttere til å synke ned i knestående bare han sier hmmmmmm i mikrofonen.» Det skrev Audun Vinger, musikkritiker i DN, i romjula. Og det er bare å innrømme det. Jeg er blant disse som opplever at beina svikter så fort David, den gamle hvalrossen, bare åpner munnen og snakker. For slik er det når han smiler i barten, blunker lurt og setter i gang. Det er lyden av bølgeslag, nåde og tørt vær. Det er suset over furua som sist.

Hmmmmmm. Kjære, jeg skal bare ut i boden en tur.

Derfor er det ikke til å legge skjul på at Croz, David Crosby sin første og plutselige soloutgivelse på tjue år, imøteses med en blanding av takknemlighet og skrekkblandet fryd. Takknemlighet fordi dette ikke var regnet med, ikke minst etter at fjorårets CSN-innspilling havarerte under det som angivelig var uvanlig magre omstendigheter. Og ispedd en blanding frykt fordi tremendum et fascinosum. Det hellige er det som skaper frykt og tiltrekning på samme tid.

Hellig. Det numinøse. Mer presise ord klarer jeg ikke å finne om David Crosby på sitt mest inspirerte: Det er korte solgløtt inn i noe som ligger bortenfor det vi ellers gjerne forbinder med popmusikk. Det er nok dette som gjør at jeg og andre David Crosby-aficionados stadig må «ut i boden en tur»: Hans evne til å utvide – og noen ganger overskride – det klassiske popformatet.

Nøkkelspor som «Tamalpais High (At About 3)» og «Song With No Words (Tree Without Leaves)» er ikke så mye låter – som meditative øvelser.

Den lekne, udisiplinerte, slepphendte sangeren som ikke så mye ferdigstiller låtene sine – som han antyder dem. Det er dette som en geniet David Crosby. De overskridende øyeblikkene dukker opp i det uutsagte, i mellomrommene, i den hypnotiske, improviserte fraseringen. Det porøse, skisseaktige er forutsetningen. Noen forveksler dette med at låtene er uferdige, og at Crosby «burde anstrenge seg litt mer». Og er det virkelig nødt til å ta tjue år mellom hver soloutgivelse?

Denne «latskapen» til Crosby har også gjort at det har knaket i sammenføyningene i de forskjellige bandkonstellasjonene han har inngått i, for eksempel The Byrds og Crosby, Stills, Nash (& Young), som begge er oppført rockens offisielle Hall of fame.

I begge tilfellene har Crosby unngått å holde noen hånd på rattet, men i stedet inntatt en bedagelig posisjon i baksetet, hvorfra han i inspirerte øyeblikk har bidratt med gudbenådede harmonier og et par–tre låtperler. Og latt det være med det.

Denne posisjoneringen er jo også mer forenlig med hans avslappede forhold til rus og håndvåpen (han har sittet inne flere ganger).

Om Crosby aldri har vunnet prisen for «månedens medarbeider», så har hans milde fremtoning like fullt gjort ham til et naturlig gravitasjonspunkt i snart femti år. Den stadig utvidede bekjentskapskretsen hans har derfor vært en del av arbeidsmetoden siden begynnelsen, og var utvilsomt en del av suksessformelen på hovedverket If I could only remember my name (1971) – den eneste gangen han har hatt hånden på rattet fra start til slutt.

Hvordan står det så til med solgløttene på Croz? Vel, det går mest i voksenpop og smooth jazz. Det er velorkestrert og finstemt, men også litt trykkende. Litt for lavt skydekke. Og litt for mange andre sine hender på rattet. Den desidert fineste låta er da også den enkle, tilforlatelige «If She Called», som kanskje kan minne om Crosby-klassikeren «Guinevere» fra Crosby, Stills & Nash (1969), den selvtitulerte debutplata til CSN.

Om hun ringte, altså. Om jeg bare kunne huske navnet mitt. Her finner vi i David Crosby i kjent modus, han som nettopp har foredlet kunsten å utrykke det usagte. Det som glimrer med sitt fravær.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s